 |
| På Kunstindustrimuseet Foto: Kim Stian Gjerdingen Bakke |
For tidene er jeg hjemme på pappapermisjon med sønnen vår på åtte måneder. Det er en herlig tid og det er fantastisk å følge
med på utviklingen hans. Han begynte å krabbe for få uker siden, og han blir mer og mer bevegelig. Til fars store beundring, og frustrasjon. Det blir
ikke mye tid til å nyte en kaffekopp, eller skrive blogginnlegg for den saks
skyld.
Vi forsøker å komme oss ut en del, og to høydepunkter i løpet
av uken er babysvømming og Musikk i livets begynnelse. Sistnevnte ved Oslo
musikk- og kulturskole på Schous kulturstasjon. Men forrige uke forsøkte vi noe nytt. Nasjonalmuseet
og Munchmuseet har såkalte babyomvisninger for mammaer og pappaer som er hjemme
i permisjon med junioren. Dette er jo strålende, tenkte jeg, og meldte meg sporenstreks inn
i venneforeningen til Nasjonalmuseet. Nå skal det gås på museum!
 |
| Stokke Ekstrem Foto: Nasjonalmuseet |
Først ut var Kunstindustrimuseet, som er en del av Nasjonalmuseet. De har nå en utstilling om den norske designeren Terje Ekstrøm, kalt «Ekstrem Ekstrøm». Tittelen henter de fra et av Ekstrøms mest kjente design, stolen Stokke Ekstrem. Artig nok er denne stolen brukt i Star Trek serien Voyager, bl.a. i første episode «Caretaker». For en Star Trek buff som meg, var jo dette artig! Ellers er Terje Ekstrøm også kjent for sine design for Tandberg, bl.a. Sølvsuper 10 og 11 og høyttaleren Fasett. Det var litt spesielt å være med på omvisning på Kunstindustrimuseet og se Tandbergs radio og forsterker Huldra 9 utstilt. Jeg hadde en slik på gutterommet, og den fikk bryne seg på mye musikk av The Beatles, Paul McCartney, Led Zeppelin og Pink Floyd.
 |
| Tandberg Søvlsuper 12 Foto: Nasjonalmuseet, Frode Larsen |
Utstillingen er ikke stor, men gir et fint innblikk i
Ekstrøms verden. Det er også en arbeidsbenk hvor barn kan leke med hans ulike
design. De utstilte modellene fra Tandberg ga et flott inntrykk, og satt i
konteksten med hans møbler viser de et interessant spenn i hans ulike design.
Størst inntrykk skulle allikevel installasjonen «Omatidie» som avsluttet
utstillingen gjøre, både for far og sønn. «Omatidie» beskrives av
Nasjonalmuseet som en hyllest til en høyttaler, og er en lydinstallasjonen
akkompagnert av tre filmer,
 |
| Tandberg Fasett Foto: Nasjonalmuseet, Frode Larsen |
 |
| "Fanget" i kunsten, "Omatidie" Foto: Kim Stian Gjerdingen Bakke |
Selve babyomvisningen var ikke tilrettelagt på annen måte
enn at den var forbeholdt foreldre med baby. Det var ikke lagt opp til noen
spesiell formidling til barna, og målgruppen var oss foreldre. Her synes jeg at
man ikke griper muligheten, spesielt med tanke på installasjonen «Omatidie».
Halvveis i omvisningen gikk vi videre på egenhånd, og vi fikk dermed
oppleve «Omatidie» for oss selv. At dette ga guttungen en estetisk opplevelse er jeg
overbevist om. Da vi bestemte oss for å gå videre på egenhånd var han urolig og
utålmodig. Men i møte med «Omatidie» ble han med ett oppmerksom og nysgjerrig.
Et fascinerende kunstverk hvor både forelder og barn får en opplevelse sammen.
 |
| "Embrace" av Mapplethorpe, "Kyss" av Munch. Foto: Munchmuseet |
Dagen etter var det
«BabySkrik» på Munchmuseet. Utstillingen de har nå er en del av serien hvor
de setter Munch sammen med en annen kunstner. Tidligere har Munch møtt
Vigeland, Melgaard og Van Gogh i samme konsept. Denne gangen var det den amerikanske
fotografen Robert Mapplethorpe i utstillingen kalt «Mapplethorpe+Munch».
Utstillingen var organisert rund ulike temaer som
selvportretter, aktmotiver, seksualitet, kjønn og maskulinitet. Det var
overraskende å se så sterke og tydelige paralleller mellom Mapplethorpe og
Munch. Jeg opplevde utstillingen som godt organisert, noe som tydeliggjorde disse
parallellene. Søken etter en kunstnerisk identitet og eksistensielle
yttergrenser, aktmotivene, portrettene og ikke minst selvportrettene viste
disse parallellene godt. Både Munch og Mapplethorpe skapte i sin tid skandale med sin
kunst, og flere av Mapplethorpe sine fotografier fra bl.a. New Yorks SM-miljø vil også i dag være sterk kost for mange.
 |
| "Self Portrait" av Mapplethorpe "Selvportrett i Helvete" av Munch. Foto: Munchmuseet |
Da vi var på Kunstindustrimuseet dagen før så var vi ca. 12
foreldre med barn som var med på omvisning. På Munchmuseet var vi flere. Mange
flere. Det var en skog av barnevogner utenfor museet, og kaffebaren var full av
mødre og barn. Ja, for det var ikke mange fedre der. Heller ikke på
Kunstindustrimuseet. Men noen var vi. Omvisningen ble organisert i to grupper
med hver sin guide, og vi var ca. 30 foreldre med barn per gruppe. Guiden var
svært kunnskapsrik og meddelsom, men med en så stor gruppe med babyer ble det
både vanskelig å høre og se. Så vi forlot ganske raskt gruppen og så
utstillingen selv. Selv om sanseinntrykkene ikke var like store som i installasjonen
«Omatidie» ved Kunstindustrimuseet, som inkluderte lyd og tre projektorer, så var
nysgjerrigheten til guttungen også her til stede. Ved å gå nært inn på kunstverkene
var det tydelig at han studerte de grundig, som det meste annet for tiden. Men
det var moro å gjøre dette samme med en gutt på åtte måneder.
 |
| Barnevognparkering utenfor Munchmuseet. Foto: Kim Stian Gjerdingen Bakke |
Så hva lærte vi av
disse to utstillingene? Foruten opplevelsene av kunsten, så gjorde vi oss
noen erfaringer med å være på museum sammen. For det første: det er ikke nødvendig å være med på disse babyomvisningene hvis du vil gå i museet med din baby. Tilretteleggingen er ikke mer enn at
omvisningen er for foreldre med baby. Gå heller i museet selv, eller bli med på
en ordinær omvisning. Da får barnet lettere fokus mot utstillingen sammen med
deg og ikke mot andre barn som henger i bæreselen ved siden av. Men, det er
klart, babyomvisningene fikk meg til å gå på utstilling med guttungen. Jeg er
glad i å gå på museum og på kunstutstilling, men jeg hadde ikke tenkt tanken å
gjøre det med sønnen vår i en alder av åtte måneder, eller i løpet av den tiden jeg var
hjemme i pappapermisjon. Så babyomvisningene fikk oss ut av heimen og inn i
kunsten, og babyomvisningene er dermed et godt grep fra museene. Med babyomvisningene er man invitert, og museene sender et tydelig signal om at foreldre og babyer er ønsket i museet.
 |
| Stor gruppe under omvisningen. Foto: Kim Stian Gjerdingen Bakke |
Utfordringen til museene og institusjonene er å tenke
formidling, også til så små barn som babyer. Det vil nok fordre mindre grupper
enn de vi opplevde på Munchmuseet, samt en helt annen tilnærming enn den
biografiske og kunsttekniske formidlingen som preget disse to omvisningene.
Tilrettelegging av den estetiske opplevelsen er det som da bør stå i sentrum,
og hvem vet, kanskje den tilnærmingen er god for oss voksne også?
Lenker:
