Kunst i livets begynnelse

På Kunstindustrimuseet
Foto: Kim Stian
Gjerdingen Bakke

For tidene er jeg hjemme på pappapermisjon med sønnen vår på åtte måneder. Det er en herlig tid og det er fantastisk å følge med på utviklingen hans. Han begynte å krabbe for få uker siden, og han blir mer og mer bevegelig. Til fars store beundring, og frustrasjon. Det blir ikke mye tid til å nyte en kaffekopp, eller skrive blogginnlegg for den saks skyld.

Vi forsøker å komme oss ut en del, og to høydepunkter i løpet av uken er babysvømming og Musikk i livets begynnelse. Sistnevnte ved Oslo musikk- og kulturskole på Schous kulturstasjon. Men forrige uke forsøkte vi noe nytt. Nasjonalmuseet og Munchmuseet har såkalte babyomvisninger for mammaer og pappaer som er hjemme i permisjon med junioren. Dette er jo strålende, tenkte jeg, og meldte meg sporenstreks inn i venneforeningen til Nasjonalmuseet. Nå skal det gås på museum!

Stokke Ekstrem
Foto: Nasjonalmuseet

Først ut var Kunstindustrimuseet, som er en del av Nasjonalmuseet. De har nå en utstilling om den norske designeren Terje Ekstrøm, kalt «Ekstrem Ekstrøm». Tittelen henter de fra et av Ekstrøms mest kjente design, stolen Stokke Ekstrem. Artig nok er denne stolen brukt i Star Trek serien Voyager, bl.a. i første episode «Caretaker». For en Star Trek buff som meg, var jo dette artig! Ellers er Terje Ekstrøm også kjent for sine design for Tandberg, bl.a. Sølvsuper 10 og 11 og høyttaleren Fasett. Det var litt spesielt å være med på omvisning på Kunstindustrimuseet og se Tandbergs radio og forsterker Huldra 9 utstilt. Jeg hadde en slik på gutterommet, og den fikk bryne seg på mye musikk av The Beatles, Paul McCartney, Led Zeppelin og Pink Floyd.

Tandberg Søvlsuper 12
Foto: Nasjonalmuseet, Frode Larsen

Utstillingen er ikke stor, men gir et fint innblikk i Ekstrøms verden. Det er også en arbeidsbenk hvor barn kan leke med hans ulike design. De utstilte modellene fra Tandberg ga et flott inntrykk, og satt i konteksten med hans møbler viser de et interessant spenn i hans ulike design. Størst inntrykk skulle allikevel installasjonen «Omatidie» som avsluttet utstillingen gjøre, både for far og sønn. «Omatidie» beskrives av Nasjonalmuseet som en hyllest til en høyttaler, og er en lydinstallasjonen akkompagnert av tre filmer, 

Tandberg Fasett
Foto: Nasjonalmuseet, Frode Larsen

projisert på tre vegger med en stor utgave av Tandbergs høyttaler Fasett fra 1972 hengende i midten. Vi fikk en følelse av å være inne i, og bli en del av kunstverket. Gutten vår var tydelig fasinert, både av lydene og ikke minst pga. filmene. Installasjonen er laget av kunstnerne og komponistene Johnny Skalleberg og Rolf Yngve Uggen, i samarbeid med kunstneren Jan Christensen, og ble første gang vist ved Onstad Kunstsenter i 2008.

"Fanget" i kunsten, "Omatidie"
Foto: Kim Stian
Gjerdingen Bakke

Selve babyomvisningen var ikke tilrettelagt på annen måte enn at den var forbeholdt foreldre med baby. Det var ikke lagt opp til noen spesiell formidling til barna, og målgruppen var oss foreldre. Her synes jeg at man ikke griper muligheten, spesielt med tanke på installasjonen «Omatidie». Halvveis i omvisningen gikk vi videre på egenhånd, og vi fikk dermed oppleve «Omatidie» for oss selv. At dette ga guttungen en estetisk opplevelse er jeg overbevist om. Da vi bestemte oss for å gå videre på egenhånd var han urolig og utålmodig. Men i møte med «Omatidie» ble han med ett oppmerksom og nysgjerrig. Et fascinerende kunstverk hvor både forelder og barn får en opplevelse sammen.

"Embrace" av Mapplethorpe, "Kyss" av Munch.
Foto: Munchmuseet

Dagen etter var det «BabySkrik» på Munchmuseet. Utstillingen de har nå er en del av serien hvor de setter Munch sammen med en annen kunstner. Tidligere har Munch møtt Vigeland, Melgaard og Van Gogh i samme konsept. Denne gangen var det den amerikanske fotografen Robert Mapplethorpe i utstillingen kalt «Mapplethorpe+Munch».

Utstillingen var organisert rund ulike temaer som selvportretter, aktmotiver, seksualitet, kjønn og maskulinitet. Det var overraskende å se så sterke og tydelige paralleller mellom Mapplethorpe og Munch. Jeg opplevde utstillingen som godt organisert, noe som tydeliggjorde disse parallellene. Søken etter en kunstnerisk identitet og eksistensielle yttergrenser, aktmotivene, portrettene og ikke minst selvportrettene viste disse parallellene godt. Både Munch og Mapplethorpe skapte i sin tid skandale med sin kunst, og flere av Mapplethorpe sine fotografier fra bl.a. New Yorks SM-miljø vil også i dag være sterk kost for mange.

"Self Portrait" av Mapplethorpe
"Selvportrett i Helvete" av Munch.
Foto: Munchmuseet

Da vi var på Kunstindustrimuseet dagen før så var vi ca. 12 foreldre med barn som var med på omvisning. På Munchmuseet var vi flere. Mange flere. Det var en skog av barnevogner utenfor museet, og kaffebaren var full av mødre og barn. Ja, for det var ikke mange fedre der. Heller ikke på Kunstindustrimuseet. Men noen var vi. Omvisningen ble organisert i to grupper med hver sin guide, og vi var ca. 30 foreldre med barn per gruppe. Guiden var svært kunnskapsrik og meddelsom, men med en så stor gruppe med babyer ble det både vanskelig å høre og se. Så vi forlot ganske raskt gruppen og så utstillingen selv. Selv om sanseinntrykkene ikke var like store som i installasjonen «Omatidie» ved Kunstindustrimuseet, som inkluderte lyd og tre projektorer, så var nysgjerrigheten til guttungen også her til stede. Ved å gå nært inn på kunstverkene var det tydelig at han studerte de grundig, som det meste annet for tiden. Men det var moro å gjøre dette samme med en gutt på åtte måneder.

Barnevognparkering
utenfor Munchmuseet.
Foto: Kim Stian Gjerdingen Bakke

Så hva lærte vi av disse to utstillingene? Foruten opplevelsene av kunsten, så gjorde vi oss noen erfaringer med å være på museum sammen. For det første: det er ikke nødvendig å være med på disse babyomvisningene hvis du vil gå i museet med din baby. Tilretteleggingen er ikke mer enn at omvisningen er for foreldre med baby. Gå heller i museet selv, eller bli med på en ordinær omvisning. Da får barnet lettere fokus mot utstillingen sammen med deg og ikke mot andre barn som henger i bæreselen ved siden av. Men, det er klart, babyomvisningene fikk meg til å gå på utstilling med guttungen. Jeg er glad i å gå på museum og på kunstutstilling, men jeg hadde ikke tenkt tanken å gjøre det med sønnen vår i en alder av åtte måneder, eller i løpet av den tiden jeg var hjemme i pappapermisjon. Så babyomvisningene fikk oss ut av heimen og inn i kunsten, og babyomvisningene er dermed et godt grep fra museene. Med babyomvisningene er man invitert, og museene sender et tydelig signal om at foreldre og babyer er ønsket i museet.  

Stor gruppe under omvisningen.
Foto: Kim Stian Gjerdingen Bakke

Utfordringen til museene og institusjonene er å tenke formidling, også til så små barn som babyer. Det vil nok fordre mindre grupper enn de vi opplevde på Munchmuseet, samt en helt annen tilnærming enn den biografiske og kunsttekniske formidlingen som preget disse to omvisningene. Tilrettelegging av den estetiske opplevelsen er det som da bør stå i sentrum, og hvem vet, kanskje den tilnærmingen er god for oss voksne også?

Lenker:

Kunstindustrimuseet

Nasjonalmuseet
Munchmuseet

Mapplethorpe.org

Så hva er nå dette?

Kunst, kultur og spesifikt musikk har siden min barndom vært svært viktig for meg. Både som hobby i barne- og ungdomsårene, som musikklinjeelev og musikkstudent, og etter hvert også som mitt yrke. Jeg hadde mange år i korps, viseklubb og band i ryggsekken før jeg begynte som klassisk gitarstudent ved Norges musikkhøgskole i 1995. Da jeg var «ferdig» utdannet hadde jeg fått med meg en Mastergrad i utøvende klassisk gitar, pedagogisk utdannelse samt lederutdannelse for kulturfeltet.

Som profesjonell har jeg virket som klassisk gitarist, gitarpedagog i ulike kulturskoler, musikkpedagog i den finske grunnskolen, tillitsvalgt i fagforeninger, styremedlem og styreleder i frivillige så vel som profesjonelle organisasjoner, samt som leder. Siden 2010 har jeg jobbet som kulturskolerektor, og jeg har valgt å kalle denne bloggen nettopp for det: «Kulturskolerektoren». Som yrkesutøver er det der jeg har min identitet, mitt engasjement og mitt daglige virke. Og som kulturskolerektor står jeg i skjæringspunktet mellom kunst og kultur, opplæring, utøving, produksjon, frivillighet, profesjonalitet, byråkrati, politikk, pedagogikk, ideologi, filosofi, teknologi, psykologi, administrasjon, estetikk, ledelse, formidling, økonomi, rutinearbeid og kreativitet. Det er med andre ord et svært spennende «sted» å være!

Tittelbildet øverst i denne bloggen er fra forestillingen "Balle Frost og leketøysbanditten" som Hadeland kulturskole satte opp i Hadeland kultursal 2013, i anledning kulturskolens 20 års jubileum. Forestillingen var et stort tverrfaglig samarbeidsprosjekt mellom ulike fagdisipliner i kulturskolen, samt mellom lokale korps og teatergrupper (Bildet er gjengitt med tillatelse fra Hadeland kulturskole).  

Bildet av meg i dette innlegget er fra UKM Opplands fylkesmønstring på Hadeland i 2015, hvor jeg var prosjektleder for teknisk komité. Dette var virkelig et inspirerende arbeid!

Gjennom denne bloggen vil jeg forsøke å løfte temaer, problemstillinger, gode eksempler, muligheter og idéer som kommer til syne i mitt arbeid som kulturskolerektor. Det kan være tanker rundt pedagogikk, kunstfilosofi, utfordringer og muligheter i kulturskolene og i opplæring for barn og unge i kunstfag, talentutvikling, formidling, kulturskolenes verdigrunnlag, teknologi, ledelse og mye mer.

Jeg blogger på egne vegne. Det vil si at mine ytringer i denne bloggen ikke kan tillegges andre enn meg selv eller de jeg henviser til/siterer. Siden jeg er ansatt som kulturskolerektor i en kommune, så er det også viktig å presisere at jeg ytrer meg som meg selv som kulturarbeider og kulturleder, og ikke på vegne av min arbeidsgiver. Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å hente eksempler og problemstillinger fra min jobbhverdag. Men det betyr at jeg kommer til å opptre lojalt overfor min arbeidsgiver.

Jeg håper du vil være med på ferden, ved å kommentere, diskutere og dele. Enetale er sjelden spennende i lengden, og jeg håper at jeg kan være med på å starte gode diskusjoner som jeg og kanskje andre kan lære av. Bli du med?